En typisk tennspole inneholder to sett med viklinger: en primærvikling og en sekundærvikling. Den primære viklingen bruker tykkere emaljert tråd, typisk bestående av 200 til 500 omdreininger med tråd med en diameter på omtrent 0,5 til 1 millimeter. Sekundærviklingen bruker mye finere emaljert tråd, typisk omfattende 15 000 til 25 000 vindinger med tråd med en diameter på omtrent 0,1 millimeter. Den ene enden av primærviklingen kobles til kjøretøyets-lavspenningsstrømforsyning (+), mens den andre enden kobles til en bryterenhet (for eksempel en avbryter). Den ene enden av sekundærviklingen kobles til primærviklingen, og den andre enden kobles til utgangsterminalen for høy-for å levere høyspentelektrisitet.
Basert på deres magnetiske kretsstruktur, er tenningsspoler primært klassifisert i to typer: åpen magnetisk krets og lukket magnetisk krets. Kjernen i en tennspole med åpen magnetisk krets er typisk en laminert struktur; den viser høyere magnetisk reluktans og større magnetisk flukslekkasje, noe som resulterer i relativt lavere energikonverteringseffektivitet. Motsatt er kjernen i en tenningsspole med lukket magnetisk krets formet som en firkant ("口") eller et rektangel ("日"); den har lavere magnetisk motvilje, minimal flukslekkasje og høy energikonverteringseffektivitet. Videre er den mer kompakt i størrelse og har blitt den dominerende typen i moderne elektroniske tenningssystemer.
I tillegg, for å sikre høy-spenningsisolasjon og effektiv varmespredning, er det indre av en tennspole ofte fylt med et dielektrisk medium, for eksempel epoksyharpiks eller isolasjonsolje. Med teknologiske fremskritt har noen moderne tennspoler blitt enda mer integrerte. Mekaniske strukturelle design legger også større vekt på beskyttende funksjoner-for eksempel ved å inkludere ekstra beskyttende komponenter for å forbedre spolens miljøtilpasningsevne og holdbarhet.
